J´ai besoin de toi.

Til Elenore. Jeg liker ikke mørket lengre. Jeg elsket det når vi var sammen. Det var fint, vi hørte på pianosanger og spiste brendte mandler i sengen din som var som en himmel av muligheter. Husker du? Når strålene fra morgensolen kom nullfire:tjuetre, og traff himmelsengen, ble rommet lyst, og vi gipset av at verden fremdels var like vakker. Fremdeles. Nå blir det aldri lyst, Elenore. J´ai besoin de toi.

Jeg leser brevene dine hver dag. Jeg leser brevene og lukter på lukten, som lukter deg. Chanel. Jeg er hjemme. Jeg husker lukten din, i nakken, under hårstrådene som hadde falt ned fra den perfekte knuten du alltid hadde håret ditt i. Det luktet sommernetter, sex, number five og hagen til bestemora di. Du lo når jeg sa det. J'estais á la maison.

Kaffe uten melk, men med tre sukkerbiter og en croissant med masse honning. Helst fra bestemors hage. Du måtte spise den i kjole, og bena i kryss, og helst skulle vi høre på pianomusikken fra Frankrike. Je t'aime! Je t'aime! Je t'aime, sa du på fransk og lø høyt. Øynene dine ble smale som kineserøyne og du rødmet. Du satt med blomsterkjolen fra Polen, som jeg gav til deg. Jeg ble varm i hjertet, husker jeg. Tiden står stille når jeg tenker. Du er finere enn lyset og blomster og fred.

Når jeg savner deg skriver jeg, Elenore. Husker du loftet i nabohuset til bestemora di? Det var sommernatt og bråk fra fulle folk og vi lå på en madrass der og spiste hjemmeplukket jordbær. Du var full på vin og jeg var full på vin. Du var helt naken og fortalte at du ville se verden med meg. Jeg sa ingenting, bare så på deg fortelle og bevege deg. Du fortalte at du skulle spille piano i de franske store teaterne, og mens du fortalte bevegde du fingrene frem og tilbake i luften, mens du sang med svalestemmen din. Mon sang-froid.

J´ai besoin de toi.