tragic loveletter

Fra en forlatt sjel til en annen.

Har du noen gang tenkt over hvor fin du er når du hører på musikk? Du forsvinner inn i en liten verden av noter og du beveger hodet ditt forsiktig etter takten, og når det er skikkelig fint reiser du deg og danser som en svale rundt og jeg blir forelsket på nytt hver gang. Jeg husker da du først hørte favorittlåten din, Poisen Oak, av Bright eyes. Du hadde blondekjolen jeg kjøpte til deg i Marallies og ingenting under. Kroppen din bevegde seg som en sval vind en sen sommerkveld, og jeg følte jeg var på toppen av verden der jeg satt i sofaen vår og så på deg.

Du med en million fregner og mange tatoveringer. Du med verdens fineste smil og øyner vakrere enn fødsel. Nå er det sent, og jeg er full og du er sikkert full, uansett hvor du er. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har hørt sangen. Jeg blir depressiv av tanken på at du er med en annen, og jeg lover at det er ingen andre som kan sette pris på dine magiske detaljer som jeg gjør, perle. Du er som en sjøstjerne, og du vet at jeg syns det er det fineste i verden. En missforstått, jævla egoistisk og forbanna vakker sjøstjerne. Kom tilbake til meg og kyss nakken min som du gjorde hver morgen. Kom å lag sandwich og syng sangene dine for meg. Jeg gråter. Faen du er fin. Det eneste som holder meg gående er minnene og polaroidbildene dine som ligger i skuffen. Jeg tok dem ned fra veggen for noen måneder siden, og jeg er så forbanna for at de er finere enn lyset, akkurat som deg og bildet av fregnene dine på ryggen gir meg gåsehud og tårer, men samtidig livslyst. Alt jeg savner er det jeg satt minst pris på, som at du spurte meg hvordan jeg hadde det hver dag, at du bruker tre timer på badet hver morgen, at du kjøper for mange sko, latteren din, fredagskvelder med rødvin og sex, frukost og sykkelturer.

Husker du da vi tok sykkelen til bestemoren din, da vi var på vestlandet, og jeg syklet og du satt på. Du hadde med champagne og jordbær i veska di, fordi du var altfor opptatt av at alt skulle være like fint som på film, og det var det. Vi syklet i latter i over én time til vi kom til en eng av blomster større enn himmelen, og vi syklet rundt, helt til vi traff en stein og vi trynte og du blødde fra kneet og vi lo som fryktløse barn. Og det var det vi var. Du hadde kjolen fra Frankrike og jeg blir kvalm av å tenke på hvor fin du var. Faen. Jeg kysset deg på kneet, på låret, på skuldrene, bak øret, der du liker det og i ansiktet. Øyet, nesen og leppene dine. Du kysset mine. Du var full på champagne og jeg var full på champagne og du nynnet på Ames Room og sa du ville være min for alltid. Du sa jeg var finere enn tåke og jeg sa du var finere enn fred og det var da du lovet å være min for alltid, og jeg gav deg ringen av strå og vi lo igjen. Nå sitter jeg igjen med bilder av fregnene og champagneflasken står på hylla der du satt den da vi kom tilbake. Kom tilbake og gi meg livet, en million sommerfugler og irritasjoner fra helvete, for når jeg er med deg eksploderer ting og jeg lever. Det er som du sa, jeg tok deg forgitt. Tilgi meg. Jeg har aldri elsket deg så mye som da du snudde deg, slo igjen døra, tok bilen og kjørte fra meg. Det var altfor ekte, som et polaroidbilde og nå liker jeg polaroidbilder og jeg trenger eksplosjoner og fregnene dine. Du er finere enn lyset.