pioner og kjærlighet

Når jeg hører musikk eller leser kjæresteting eller ser blomster blir jeg forelsket og håper at kilingen aldri skal ta slutt. Du er fin nå, når du sitter og spiller Zelda og jeg er i boblen av cherry blossoms. Smilet ditt er finere enn pionen jeg tok med hjem fra jobb i går, og du vet hvor vakker jeg syns den er. Finere enn våren. Følelser som dette gjør livet verdt å leve og når jeg gråter av irritasjoner eller fordi jeg er sliten og faen, kan du se en annen vei trenger jeg bare å tenke med hjertet i tre sekunder og så er jeg tilbake der jeg skal være. Etter mange år med bølger og store daler og herlige oppturer, har kjipe øyeblikk ingenting å si lengre. De kommer, og går. Du vil alltid være verdens fineste mann og når du sier jeg er pen, på ekte, kjenner jeg lykken, på ekte. Å være to i en boble av kjærlighet, respekt, forståelse, tålmodighet, forelskelse, lyst, irritasjoner og nedturer og det å gå fra jeg vil bort her fra til dette er himmelen kan sammenlignes med pioner. Helt sant.

Det fine med pioner er at når de visner når høsten kommer, vet man, om man tar godt vare på dem, at de vil spire igjen når solen titter frem etter en periode med kulde, og at de igjen vil bli finere enn sollyset. Takk for at du tar vare på meg og for at jeg får lov til å ta vare på deg og for at vi spiser gode muffins på lørdagskvelder sånn at uansett hvor langt nede vi er eller om det visner så vet jeg at vi spirer igjen og da er vi minst like fine som pioner.

Hva får deg til å spire?