where the birds are smiling

I dag skulle jeg aller helst ha forsvunnet inn i en bok hvor forfatteren skriver om forelskelser og om hvor mange sukkerbiter en fin bruker i teen og om hvor fredfult det er i hengekøyen på Maldivene. Alt de hører er fugler og bølger som treffer bungalowen som de sover i og elsker i og lever i. Aller helst skulle jeg tatt på meg prinsessekjolen min og du skulle ha tatt hånden min og holdt forran øynene mine og ført meg ned trappeoppgangen, ut på tunet og sagt nå kan du åpne, og så hadde det stått en gammel van der. Nå drar vi hadde du sagt, og jeg hadde ledd og hylt og dratt. Frihet, ingen som venter på oss, ingen uleste skolebøker, ingen uløste opptaksprøver, ingen arbeidsvakter. Bare oss. Bare oss, spontaniteten, heite radiokanaler, øl, grillet scampi og campingstoler. Tre minutter på midnatt skulle vi kledd oss nakne og løpt i en av kanalene syd i Frankrike og hylt og vært fri som fugler og ingen hadde sett oss, bare du, for du for lov til å se. Senere skulle vi ha satt oss i hengekøyen forfatteren skrev om i boka jeg leste for to mnd siden, og der skulle vi ha hørt på bølgene og fuglene som sa hei verden, du uten bekymringer, du med altfor mye kjærelighet, du med overdose på tid. hei.