en hyllest til kjærligheten

Noen ganger sitter jeg stille i ti sekunder og tenker på hvor heldig jeg er. én, jeg kom inn på min drømmeskole. to, hele familien min er frisk. tre, jeg eier leilighet i hovedstaden. fire, jeg ser gleder i små ting. fem, jeg er ganske fornøyd med hvordan jeg ser ut. seks, jeg har en som sier jeg er vakker hver eneste dag. syv, jeg har mange fantastiske venner. åtte, jeg har en rar, uforståelig, snill og vanvittig vakker kjæreste. ni, jeg ble fridd til på Montmartre, som er det vakreste stedet i verden, og jeg sa ja. Ti, jeg gleder meg til fortsettelsen. Til helgen skal jeg synge i bryllupet til kusinen min, og jeg gleder meg veldig til å fotografere, føle og se på kjærligheten. Det er så fint med en fest for det fineste i verden. Og jeg lover dere, håpløse romantikere, at kjærligheten ér vakker, til og med når den ikke er det.

Hun ler av hvor vanvittig håpløs hun er når det kommer til kjærlighet. Her sitter hun, med en bok om hvordan man skal finne den rette og en stor flaske med spansk rødvin. Hun ler igjen og er glad for at det er ingen som ser henne. Hun tør nesten ikke åpne boken, litt fordi hun er flau, men mest fordi hun er redd for alle kravene den kommer til å gi henne. Elsk deg selv, smil litt oftere, barber armhulene dine, smink deg før du går i butikken, lag en liste over hva du ønsker i en mann, lag en liste over positive ting med deg selv, kjøp blomster, ring mamma, ring pappa, ring mannen i butikken som smilte til deg. Sukk. Hun fyller glasset og trekker pusten og ser for seg mannen som gav henne boken, en sånn en skulle vært på listen hennes. En høy og mørk en med utvidninger og humor. Hun åpner boken og plutselig får hun bittesmå sommerfugler i magen og hjertet banker bittesmå sekunder fortere. For der hun forventet en innholdsfortegnelse henger det en grøn og ny postit-lapp og på den står det med små og nesten uforstålige bokstaver; du er for vakker og har for fint smil til å trenge denne boken. 90903443, ring meg.

Nei, jeg elsker ikke deg som du elsker meg, sa jenta med det lange brune håret og slanke ben med hvite strømper med blomster på. Hun kjente hjertet krype sammen som en liten rosin og øynene til gutten forran henne sank sammen og det var som om livet tok pusten fra dem begge. Så jævlig, så vondt. Han ser på henne med såret øyner og nikker med et lite smil om munnen. Jeg skjønner, mumler han og sparker litt i grusen. Sekundene er lange og grusomme og hun vet ikke helt hva hun skal si. Vi er vel venner fordeom, sier hun og smiler til han. Han smiler tilbake, snur seg og går sakte mot busstoppet. Hjertet hennes verker og hun tør ikke tenke på hvordan han har det. Plutselig er bussen der og gutten med de blå øynene forsvinner ut av livet hennes på et blunk og før hun vet ordet av det sitter hun på huk med hodet i armene og gråter. Jeg er så grusom, tenker hun. En finger prikker henne på skulderen. Går det fint? Jenta ser opp og i uklarheten fra tårene ser hun en høy og kjekk en med hatt. Ja, mumler hun og reiser seg sakte opp. Jeg stakk nettopp en kniv i hjertet på en som var vakrere enn maiblomster, forklarer hun og tørker tåren under haken. Gutten tar av seg hatten og putter den på hodet hennes. Du vet, for hvert hjerte du sårer viser du verden hva ekte kjærlighet er. Man finner aldri ekte og vakker kjærlighet før man har kjent hvor vondt det er å være uten. Han kommer til å takke deg, og det gjør du også.

Kjærligheten, vet dere, det ér det fineste i verden, og plutselig står den forran dere med hatt og kloke ord. Bare vent å se.